Syv dager på tur med fēnix ifølge Wes
Da Garmin ga meg beskjed om at jeg skulle til Nepal for å vandre i Langtang-dalen, trodde jeg at det var en skrivefeil i e-postadressen. De hadde sikkert tatt feil person. I store deler av mitt voksne liv har jeg syntes at et vanlig forstadsliv har vært fysisk utfordrende, da jeg ble diagnostisert med Bekhterevs sykdom i tjueårene. Og nå, bare seks måneder inn i førtiårene, skulle jeg reise verden rundt for å dra på tidenes friluftseventyr?
De fleste av vennene mine trodde ikke på meg – de som har kjent meg lengst, var de som var mest bekymret for turen – de har sett meg gå gjennom mange år med fysioterapi og reseptbelagte behandlinger med varierende effekt. Alle andre trodde det var en spøk.
Det var ingen skrivefeil i den e-posten, og det var ingen spøk.
Jeg snakket med legen min, og de positive tilbakemeldingene om behandlingene jeg hadde gått gjennom for å holde leddgikten under kontroll, fikk meg til å skjønne at jeg virkelig skulle gjøre dette. Jeg skulle til Nepal1.
Jeg hadde brukt fēnix® til å følge med på enkle ting som daglige antall skritt, to Pilates-treningsøkter i uken og søvnkvalitet, men jeg visste at jeg måtte ta en ny titt på funksjonene hvis jeg skulle begynne å trene til turen.
I løpet av en uke var jeg andpusten og trodde jeg skulle kaste opp i Verdugo-fjellene. På rundt 500 meters høyde og med 35 grader i sola var jeg gjennomvåt av svette og hadde utsikt over Los Angeles sentrum i det fjerne. Treningen hadde begynt.
Jeg ble raskt god på å lese av høydemålinger på klokkeskjermen, følge med på pulsen for å sikre at jeg ikke ble utmattet2, og til og med time restitusjon for å unngå alvorlige skader. Pilates-treneren min laget et program som hadde fokus på de svake bena mine og stabilisering av kjernemuskulatur for å forberede meg enda mer.
Til tross for alt dette følte jeg at det kunne bli en umulighet – selv da jeg steg ut av bilen på Los Angeles internasjonale flyplass et par måneder senere. Det var ikke før jeg møtte Joel under mellomlandingen vår i Dubai at denne livsforandrende opplevelsen endelig slo meg.
Joel er akkurat rette person å ha med seg på et fryktinngytende eventyr som dette. Han er så genuin at selv ikke en språkbarriere kommer i veien, og han har en evne til å se positivt på ting i de mest utfordrende situasjonene. I tillegg er han alltid villig til å le høflig av en vits (uansett hvor dårlig den er).
Jeg så at Joel kjente på alle de samme følelsene som meg – både spenningen og stresset med å være tusenvis av kilometer unna familien. Vi brukte de første timene på å dele bilder av døtrene våre og historier om hvor viktig det var for oss å være fedre. Det viser seg at man ikke bare kan skrive følelsen av å kunne støtte seg på noen når du er på andre siden av verden, langt fra alt du kjenner og har kjært, på en pakkeliste. Garmin hadde tydeligvis tenkt på det da de ville at vi skulle dra sammen.
Det finnes mye ved Nepal du simpelthen ikke kan vite før du faktisk har vært der. Jeg oppdaget dette gang på gang da jeg prøvde å lese meg opp før reisen. Og hvis du leser dette i håp om at du skal få en bedre forståelse av landet, så blir du nok skuffet.
Å leve i skyggen av de største fjellene på kloden har gjort Nepal til et sted som har blitt omtalt med ærbødighet gjennom hele den skrevne historien. Deler av den nepalske kulturelle personligheten gjennomsyret hver samhandling jeg hadde da jeg var der, og selv flere måneder etter turen er jeg fortsatt ikke i stand til å forklare den fullt ut.
Da vi var i Katmandu og prøvde å komme oss over jetlaggen, fikk Joel og jeg se Swayambhunath Stupa med hundrevis (tusenvis?) av aper før vi dro inn til Darbar-torget. Byen bød på overraskelser rundt hvert hjørne.
Da vi var på Darbar-torget, fulgte vi folkemengden og endte opp i en kø for å se den levende gudinnen Kumari på en av sine sjeldne offentlige arrangementer. Jeg klarte ikke å se betydningen av dette i utgangspunktet, men følte absolutt at stemningen endret seg i publikum da hun kikket ned på oss fra pidestallen med utsikt over atriet i Kumari Ghar, hjemmet hennes.
Det er vanskelig å overdrive kultursjokket når man kommer til Katmandu fra Los Angeles. Og det var enda mer sjokkerende da vi forlot byen for å dra til Langtang-dalen. Den myldrende massen av mennesker i byen ble erstattet av en stille og frodig skog med én eneste sti som snodde seg langs en elv.
Joel og jeg var forsiktige da vi begynte å gå, begge var veldig vare på høydesyke, da det kunne ødelegge hele turen. Garmin hadde kartlagt turen for å unngå komplikasjoner, men vi visste at vi måtte være ekstra forsiktige. Selv da vi var andpustne, sammenlignet vi puls og sjekket høydeakklimatiseringen vår jevnlig.
Gjennom Langtang-dalen finnes det hoteller og herberger langs stien. Og ingen av dem hadde veier frem til døren. Jeg ble vant til å gå til siden slik at bærerne med flere ganger kroppsvekten sin på ryggen, og noen ganger etterfulgt av muldyrflokker som bar på forsyninger, skulle få komme seg frem til disse hotellene. Jeg tenkte på dem hver gang jeg ble overveldet av utmattelse med min lille sekk på ryggen.
Nepal har en egen måte å gjøre deg ydmyk deg på.
Etter hvert som dagene gikk, kom vi høyere opp, og landskapet begynte å forandre seg. Vi byttet de frodige skogene og bambusslundene ut med kupert landskap og alpine enger. Vi passerte små byer og andre backpackere fra hele verden. Vi så jakflokker som slappet av i solen, og fjerne tilbedelsessteder.
Gjennom det hele begynte jeg å innse at de fysiske begrensningene som ble tvunget på meg av Bekhterevs sykdom, kanskje ikke var så påtvungne som jeg en gang trodde. Da vi tok en hviledag for å akklimatisere oss før siste etappe opp til toppen av Kyanjin Ri, hadde Joel og jeg en lang samtale om selvpålagte begrensninger og hvordan han hadde hatt lignende tanker om sitt eget liv.
Det er lett å henge seg opp i kompleksiteten i det moderne liv. Det er enda lettere å gå seg vill i detaljene som følger med hver forpliktelse du får etter hvert som du blir eldre. Garmin sendte oss til den andre siden av kloden på tidenes tur og ga oss i tillegg et helt nytt perspektiv på hva det vil si å leve i vårt daglige liv hjemme.
Jeg glemmer aldri den siste morgenen da vi i mørket klatret opp til toppen av Kyanjin Ri, den endelige destinasjonen for den ukelange turen. De eneste lydene jeg kunne høre var den tunge pusten til teamet vårt, knasende frossent alpingress under føttene våre og et og annet jordskred i det fjerne.
Jeg var andpusten og trodde jeg skulle kaste opp da vi nådde den høyeste toppen av Kyanjin Ri. På 4755 meters høyde og med en vindavkjølingseffekt på -6 grader, skalv jeg og så utover den lille byen ved foten av fjellet da jeg skjønte at vi endelig hadde klart det.
1 Garmin leverte produkter og betalte utgiftene til Wes.
